I gamle dager var ALT så mye bedre; Det var mer snø om vinteren, varmere om sommeren, kroneisen kosta ei krone og det norske landslaget var en fryktet motstander på hjemmebane. Etter to strake tap mot Wales og Montenegro kan man kanskje ikke forvente all verden, men vi kan strengt tatt så mye bedre enn hva som ble vist mot Uruguay ikveld.
Når John Carew vinner hver eneste duell han går opp i mot de sør-amerikanske dvergene er det lett uforståelig hvorfor Gamst Pedersen og Riise ikke er i bevegelse når pasningen slås for å ta andreballen. I tillegg vil jeg trekke frem Martin Andresen spesielt som eksempel på hvor dårlig enkelte spillere var igår. Til tider så det mer ut som Five-a-side når han sprang mellom ballsikre motstandere og aldri kom opp i ballen.
Det var heldigvis noen lyspunkter også, Tarik gjorde en god debut og scora etter 4minutter på banen, Skjelbreid gjorde en god innsats i førsteomgangen frem til han ble noe uforståelig byttet ut i pausen (dog ble det forståelig dagen etterpå når alle avisene meldte om en strekkskade) og stopperparet Hangeland/Reginiussen hadde grei kontroll ved de fleste anledninger.
Det ALLER største høydepunktet var dog jentene som bar det norske flagget før kampen:
No Comments (including trackbacks)
Leave a Reply